På TV2.no i dag kan vi lese denne artikkelen om Inger Lise som fikk påvist kreft i livmoren. Livmoren ble fjernet og i ettertid viser det seg at hun ikke hadde trengt å fjerne livmoren, og med det også miste muligheten til å få flere barn. Inger Lise  33 har to barn fra før men er nylig blitt singel og så absolutt for seg å få flere barn i fremtiden. Vi forstår veldig godt det tapet Inger Lise føler.

Jeg så at artikkelen også var lagt ut på TV2 sin Facebook side (men den er nå fjernet.) Jeg ble trist av å lese mange av kommentarene. Kommentarer som at hun ikke hadde noe grunn til å sutre for hun hadde jo fått to barn allerede, at jorden er overbefolket osv. Hvordan kan man få seg til å skrive slike kommentarer tenker jeg da? Hvor ble empatien av? Sakens kjerne er at her ble det gjort en feil av legene. Pasienten fikk ikke riktig informasjon ei heller all informasjon, og resultatet er at hun mistet noe som hun aldri kan få tilbake. Selvfølgelig er det trist, selv om hun har barn fra før så er det likevel trist og en sorg for henne.

Det er vel ikke ukjent at mange har vanskelig for å forstå ting de selv ikke har opplevd eller kjent på kroppen, og jeg har forståelse for det. Men jeg har ikke forståelse for at man likevel ikke kan vise sympati for andre menneskers sorger.

Selv om jorden er aldri så overbefolket, og mange barn trenger å bli adoptert, så gir ikke det kvinner som selv ikke kan få barn noe mindre rett til å sørge over sitt tap. Det gir dem ikke mindre rett til å ha ønsker og drømmer om å få barn på den naturlige måten. Alt de ønsker er å ha muligheten til selv å kunne bære frem sitt eget barn , laget av kjærlighet på vanlig vis. Og det må vel være lov uten at man slenger dritt og dømmer dem for det?

Artikkelen om Inger Lise lenker også til denne artikkelen, der er kommentarer påslått .

Lise født uten livmor – Tv2.no