Nå har jeg fylt 21 og på denne dagen for 5 år siden er første gang jeg ble tatt inn på kvinneklinikken i Kristiansand.
2 år før dette hadde jeg mast lenge om å få hjelp med smerter og kramper rundt eggstokkene men ble ikke tatt seriøst. I 2 år var jeg sengeliggende flere ganger i året men ikke regelmessig. Jeg maste mye om å få en time og fikk det endelig på min 16 års bursdag.

Der ble det konstantert at noe ikke stemte og at jeg måtte bli sjekket ut med en gang. MR bilder ble tatt og jeg fikk diagnosen MRKH. Når jeg fikk denne diagnosen var jeg ikke lei meg men frustrert, hvorfor brukte de så lang tid på å få la meg bli sjekket ut og når skulle jeg få hjelp med krampene som oppstod i ny og ne.
Samme dag som jeg fikk diagnosen ble jeg sendt hjem uten svar på spørsmål og uten tid på å la ting synke inn. Vanligvis når man blir diagnostisert med noe som helst har man krav på en måneds fri eller sykemelding. Men det fikk jeg ikke fordi det så ut som at jeg tok det for fint til at det skulle trenges.

Med månedene som kom hadde jeg ikke fått noe annet enn en time i Oslo rundt påsken og spørsmålene og alt surret i hodet, hvem skulle jeg snakke med og hva skulle jeg si? Var jeg ikke normal som jeg var eller var det noe galt med meg? Hva med smertene hvorfor hadde jeg smerter?
Endelig kom påsken og jeg var i Oslo, der ble jeg møtt av en spesialist som er lik de fleste spesialister, de har ingen sans for humor og heller ikke så mye sympati for pasientene. Jeg ble snakket om og ikke til, og jeg ble helt fra meg fordi jeg fikk følelsen av at jeg ikke skulle få hjelp.

Jeg får beskjed om at jeg har blitt operert, og at jeg ikke får lov til å pelle. Operert??

Dagen etter ble jeg sendt til undersøkelse og jeg fikk beskjed om at jeg skulle settes i narkose slik at jeg ikke skulle forstyrre undersøkelsen. Det høres jo lurt ut tenker jeg og går med på dette.
Jeg våkner opp i et rom med mange andre senger er ganske øm og svimmel etter narkosen men noe føles litt rart, jeg ser ned mellom bena og finner både blod og bandasje, jeg blir helt sjokkert og begynner å dra ut bandasjen. Og mens jeg holder på kommer spesialisten bort og blir sur, han finner en hanske og dytter bandasjen på plass. Jeg får beskjed om at jeg har blitt operert, og at jeg ikke får lov til å pelle. Operert?? Jeg trodde nesten ikke på det og mens jeg ligger der kommer min mor bort og spør om hvordan undersøkelsen har gått, og jeg spør henne om hva de har gjort. Men hun har ikke fått beskjed om noen ting. Og jeg blir trillet avgårde til et rom der jeg skal tilbringe natten uten å forstå noe som helst.
Jeg er helt utslitt, jeg har smerter og jeg er forvirret. Jeg spør stadig om å få flere smerte stiller og får meg endelig søvn.
Solen kommer in vinduet og stikker meg i øyet, jeg ligger vist på feil side av sengen og det kjennes ut som om jeg har kræsjet i en vegg, og det sitter en mann i en stol i hjørnet på rommet…?? Ser jeg syner også nå? Mannen som sitter i hjørnet tar fram en penn og begynner å skrive på et papir og spør om jeg er våken. Jada jeg er vel det mumler jeg.
Der sitter han og forteller om noe jeg ikke husker, hodet var ikke helt på plass etter den bisarre dagen før. Det kan hende det var spørsmål han stilte men det husker jeg ikke.
Jeg får beskjed om å reise tilbake til Kristiansand for å bli behandlet der videre og reiser hjem uten noen anelse om hva som egentlig har skjedd. De neste ukene var jeg inn og ut av sykehuset og satt i narkose flere dager på rad for å skifte bandasje i underlivet, av forskjellige leger og noen studenter. Jeg syns dette var upassende men siden min spesialist i Kristiansand var på påske ferie måtte andre ta over jobben.

Jeg drar tilbake til Oslo for å bli sjekket opp og får endelig svar på hva som egentlig skjedde. Spesialisten hadde klart å lage et hull ved å legge stort nok press med tommelen, dyttet inn endel hormon krem og bandasje og kategorisert det som en neo-vagina, jeg får beskjed om å holde det åpent ved bruk av medisinske som jeg blir tildelt og at jeg må holde meg seksuelt aktivt, hvis ikke gror det sammen og da vil de ikke hjelpe meg igjen. Jeg blir sendt hjem forvirret, usikker og ender opp med depresjon og angst som gjør at jeg dropper ut av skolen.

Jeg har fortsatt smerter og prøver få hjelp, men hver gang jeg setter min fot inn hos spesialistene prøver de å få av meg buksa for å se og pelle på skjeden min, selv om det ikke er relatert til smertene.

Jeg ber flere ganger om å få hjelp til å komme meg på beina psykiskt men det blir avvist av legen og ting ruller bare nedover der ifra, fremover tror jeg at jeg ikke er verd noe og at det som gjør meg til kvinne eller normal i det hele tatt er at jeg kan ha normalt samleie med menn og det sliter veldig på psyken. Er alt jeg er verd det at jeg kan kunne tilfredsstille en mann?

Jeg har fortsatt smerter og prøver få hjelp, men hver gang jeg setter min fot inn hos spesialistene prøver de å få av meg buksa for å se og pelle på skjeden min, selv om det ikke er relatert til smertene. Jeg blir ubekvem og ønsker ikke lenger å dra til dem, og bruker tid og krefter på å finne ut av hva som skaper smertene. Jeg vet allerede at

det er menstruasjon smerter men hvorfor er mine så mye vondere enn hos alle andre?
Jeg får hormonene mine testet og det viser seg at jeg har for mye testosteron i kroppen. Men jeg får ikke noe behandling for dette, for da må jeg til spesialistene. Dette vil jeg jo selvfølgelig ikke pga måten de snakker til meg på og det hele med å pelle meg i underlivet.

jeg har kommet fram til at jeg ikke lenger vil kalle meg kvinne pga alt stresset jeg har blitt påført i jakten på å bli mer kvinnelig. Så jeg har adoptert interkjønn som min identitet, dette er noe alle som har en DSD (disorder of sex development) kan bruke hvis de ikke er komfortable med kvinne eller mann som sin kjønnsidentitet.

Jeg orket ikke mer skole, og ble heller ikke ferdig med vgs, jeg brukte all min tid på å prøve å finne meg selv og prøve å komme meg på beina mentalt, og det har jeg gjort. Jeg er nå 21 år og har det meste på plass, selv om jeg ikke fullførte vgs har jeg fått jobb på landets største og mest anerkjente tatovering studio.
Og jeg har kommet fram til at jeg ikke lenger vil kalle meg kvinne pga alt stresset jeg har blitt påført i jakten på å bli mer kvinnelig. Så jeg har adoptert interkjønn som min identitet, dette er noe alle som har en DSD (disorder of sex development) kan bruke hvis de ikke er komfortable med kvinne eller mann som sin kjønnsidentitet. Dette har lettet på alt av kjønnspresset jeg har opplevd og jeg har funnet mange mennesker jeg kan relatere til som også har blitt tuklet med av leger.
Det har vært en slitsom og smertefull reise men jeg begynner å bli klar for å legge det bak meg, jeg har fortsatt store smerter men dette er noe jeg prøver å fikse ved å endre kosthold.

Jeg tror på alle dere der ute som ikke har det så greit på grunn av alt vi må igjennom for å komme oss dit vi vil. Husk at du er den du er og du er den du vil være, ingen er bedre enn deg og du har lov til å vise det til alle.

Gunn T

Read In English