Jeg var ikke gamle jenta når jeg puttet puta under genseren, hang veska på armen og drømte om å bli mamma. Noen år senere var jeg fast bestemt på at mine barn skulle få alt det jeg selv savnet i oppveksten, nærhet, trygghet og stabilitet. Og jeg skulle ha minst 3 barn,mann,stort hus med en stor hage som barna kunne springe fritt rundt i mens jeg hører barnelatteren runge mot den skyfrie himmelen en varm sommerdag.

Men så en dag ble Mamma drømmen knust. Etter flere utredninger, uteblitt menstruasjon og langvarige smerter kom svaret. «Du er født uten livmor, dette har vi aldri sett før» jeg var 17, snart 18 år, og på et øyeblikk var fremtiden min endret for alltid. Aldri skulle jeg få muligheten til å kjenne et nytt liv sparke på innsiden av magen, aldri skulle jeg få oppleve kjærlighet med første blikk, aldri få oppleve en liten bylt som med kjærlighet i øynene kalte meg Mamma. Aldri holde en baby forsiktig og ømt i mine armer, se den inn i øynene å kjenne på morslykken.

Jeg var helt knust, forvirret og følte meg utrolig ensom. At jeg ble behandlet som et eksepsjonelt tilfelle og mer eller mindre som forsøkskanin på sykehuset gjorde ikke situasjonen det granne bedre. Jeg ville bare hjem, finne roen og fordøye den fæle nyheten..

Det er heller ikke lett å sørge når man får «trøstende» ord som «Du kan jo bare adoptere» «Det er jo så mange barn der ute som trenger et hjem» «Du er jo heldig som slipper mensen da» . De mente det nok godt, for det er jo naturlig for mange å prøve å trøste og være optimistisk.

Selv tenkte jeg bare «hold kjeft» du vet faen ikke hvordan det er. Hvorfor er alle de foreldreløse barna mitt ansvar plutselig ? Hvordan tror du det føles for meg å se noen få barn for så bare gi faen i det barnet? Noen blir gravide og får barn som den største selvfølgelighet, og driter i barnet etterpå. Det gjør meg sint ! Skikkelig sint. Og jeg er faen ikke heldig som ikke har mensen, jeg skulle gitt alt for å menstruere og ha muligheten til å føde mitt eget barn, mulighet til å være en fullverdig kvinne.

Dette skulle vært meg

Det er heller ikke så enkelt å «bare» adoptere. Her er det mange ting som skal være i orden før man i det hele tatt blir godkjent til adopsjon, og blir man godkjent så er det mange års ventetid, og det koster i tillegg ganske mye penger. Adopsjon er en flott ting, og jeg er glad for at man kan adoptere, men det er ikke for alle. Har man en sykdomshistorikk, eller hatt depresjoner, osv i fortiden så er det nok til at man ikke blir godkjent for adopsjon. Man må være gift i så og så mange år osv. Det er altså ikke «bare» å adoptere.

Jeg har senere tenkt at jeg kanskje var heldigere enn mange andre som fant ut at jeg ikke kunne få barn i så ung alder. På en tid i livet hvor jeg ikke forsøkte å få barn. Jeg var ung og hadde muligheten til å planlegge livet fremover basert på det jeg visste. Tenkte at det måtte være verre og være godt voksen, forsøke å få barn for så å finne ut at man aldri kan.

På den andre siden tenker jeg at jeg ikke ville visst, at jeg ville opplevd prosessen med å prøve, vente, håpe og glede seg slik så mange kvinner gjør. Jeg ble fratatt også det.

Jeg sitter mange ganger og ser ned på min oppblåste mage etter alt for mye middag, smeiger over magen og drømmer meg bort. Ser for meg hvordan det ville vært å ha en voksende mage med et lite liv inni seg. Jeg kaller det for «matbaby», det er det nærmeste jeg kommer en gravid mage…

Min matbaby

Du som er så heldig å kunne få ditt eget barn, du som er så heldig og ha få oppleve Mamma lykken, Vet du hvor heldig du er ? Vet du at det sitter mange jenter verden rundt og misunner nettopp deg fordi du er Mamma ? Vet du at mange tusen jenter skulle ønske de var nettopp deg, en mamma..?
Du er utrolig heldig.

For meg er det en drøm som aldri vil gå i oppfyllelse. Aldri vil jeg kunne videreføre en liten bit av meg selv og elske og bli elsket ubetinget.

Min Mamma drøm ble knust.