Den store sorgen


Jeg har lyst å prate litt om den sorgen jenter med #MRKH går igjennom.
Sorgen over å ikke kunne bære frem sitt eget barn.

De fleste jentene blir diagnostisert i tenårene ifb med at menstruasjonen uteblir, i de aller fleste tilfellene får også jentene beskjed om at livmoren er defekt eller fraværende, rester av livmoren blir operert ut. Som regel beholder man eggstokkene sine.

Siden jentene enda er så unge synker ikke alltid konsekvensen av dette helt inn. Man har også en skjede som skal opereres eller dilderes og det er der hovedfokuset ligger i perioden etter man er diagnostisert.

Først på et senere tidspunkt kommer sorgen og forståelsen over tapet av livmoren.
Uten denne kan man ikke bli gravid. De aller fleste jenter har på ett eller annet tidspunkt lekt mor og barn og sett det som en naturlig del av det  å være voksen. Skape en familie . For dem som ikke er rammet så er svaret som regel utelukkene og uavhengig av hvilkelt land man er fra, “det er jo trist MEN du kan jo adoptere eller bruke surrogatmor.
Og ja, det finnes løsninger også for dem som ikke selv kan få egne barn, men er det så enkelt som mange får det til å høres ut som? Og er det egentlig der løsningen ligger?

Nei mener jeg, det er ikke slik at bare fordi man har mulighet til å skaffe barn på andre måter, ikke skal få lov til å sørge over tapet ved å
ikke kunne gjøre dette på den naturlige måten.
Å kunne bære frem og lage et barn er en av de mest grunnleggende egenskapene et menneske har, uten denne egenskapen ville vi ikke eksistert.
Det er kvinnen som gjør den tyngste jobben og det er for mange kvinnens største jobb i livet.
Det gjør noe med deg som kvinne når du ikke kan bære frem ditt eget barn. Det gjør at mange får dårlig selvtillit, noen synes det er vanskelig å finne kjæreste og etablere seg.
Når venninner begynner å få barn og går gravide forsterkes sorgen. Man blir misunnelig og får mange tanker om hvordan det ville vært å være gravid selv. Man ender opp med å unngå og treffe dem så langt det lar seg gjøre, for man orker ikke å stadig bli minnet på at man selv ikke kan bli gravid.
Er det nære venner så er det natulig at man tar del i babyshower og treffes underveis i graviditeten, mange jenter setter opp en maske , smiler og gratulerer, mens de gråter på innsiden. Samtidig føler de også oppriktig glede på vegne av venninnen eller vennen og unner dem selvfølgelig å få et barn. Det er likevel lov å føle på misunnelsen og det er lov å sørge.
Det tar tid å bearbeide og akseptere denne sorgen.  Den kan komme sterkere i perioder og det kan ta lang tid før man kommer til det punktet at man ønsker å undersøke andre muligheter.

Selv om det finnes flere alternativer så er det ikke å legge skjul på at det er både en lang og dyr prosess som for mange kan virke som en lang vei å gå. Adopsjon er mulig fra de aller fleste land , men det er dyrt og det kan ta lang tid før man får et barn. Det som er positivt er at man får mulighet til å gi et barn all den kjærligeten det trenger, og et lite barn får foreldre som de kanskje ellers ikke ville ha fått.

Surrogati er også et alternativ, men det er ikke alle land som tillater dette.  I Norge er ikke dette lov. Dette er også en dyr økonomisk prosess, forskjellen her er at man kan bruke sine egne egg og mannens egg, og så låner man en livmor til en annen kvinne som bærer frem barnet for deg. Dette fungerer fint der det er skrevet skikkelige avtaler på forhånd slik at det ikke oppstår uenigheter etter at barnet er født.

I noen land kan man også være fosterforeldre, det vil si at man tari mot et barn som av forskjellige årsaker ikke kan bo hjemme hos sine biologiske foreldre, barna kan trenge et hjem i en kort eller lang periode. Som fosterforeldre får man ikke sitt eget barn som ved adopsjon eller surrogati, og i de fleste tilfeller er barna der for en kort periode, eller de er tidlig i tenårene når de flytter inn. I Norge er det stort behov for fosterforeldre, og også dette er flott måte å hjelpe barn på.

I noen land har det blitt gjort forsøk på livmortransplantasjoner. Så langt har ikke dette ført frem til noen vellykkede graviditeter. Den lengste gikk gravid i 8 uker før det oppsto komplikasjoner og hun aborterte. Men de forsker på dette i noen få land så at dette kan bli en mulighet i fremtiden er ikke umulig.

Noen velger også å leve uten barn. Det kan være forskjellige årsaker til det, og selv om de velger å leve uten betyr ikke det at de hadde ønsket det anderledes om de hadde hatt muligheten til å bære frem et barn på egenhand.

Selv om MRKH også har andre symptomer som er tunge å fordøye er det ingen tvil om at flertallet av disse jentene opplever tapet av livmoren som det største.
Og de ønsker ikke oppmuntrende ord om at det finnes andre muligheter, men aksept, trøst, støtte og forståelse for den sorgen de går igjennom. At man tør å prate om det. De vet allerede om de andre mulighetene, det gjør dessverre ikke sorgen noe lettere. Den må gjennomgås før man kan tenke videre på andre måter å få barn på.

Først når sorgprosessen er over er man klar for å ta i mot gode råd om andre alternative måter å få barn.
Og også i denne prosessen trenger man støtte og aksept for veien man velger å gå.

Det viktigste budskapet må være at vår sorg blir møtt med aksept og respekt på lik linje med andre sorger og at man blir tatt på alvor når sorgen kommer.

Legg igjen noen ord

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: