De 5 stadiene, fornektelse, sinne, forhandlinger, depresjon og aksept er deler av et rammeverk som lærer oss å leve med våre tap i livet. Det kan være tapet over noen som står oss nær, eller tapet av drømmer og forventninger om fremtiden.

FORNEKTELSE:  Den første fasen av sorgen hjelper oss å overleve tapet. I denne fasen blir verden meningsløs og overveldende. Livet gir ingen mening. Vi er i en tilstand av sjokk og fornektelse. Vi går rundt og føler oss nummen. Vi lurer på hvordan vi kan gå videre, om vi kan gå videre og hvorfor vi bør gå videre. Vi prøver å finne en måte å komme oss gjennom dagen. Fornektelse og sjokk hjelper oss å håndtere og gjør overlevelsen mulig. Fornektelse hjelper oss å regulere våre følelser av sorg. Det er en slags nåde i fornektelsen. Det er naturens måte å bare slippe inn så mye som vi kan klare å håndtere. Mens du sakte akseptere realiteten av tapet og begynner å spørre deg selv spørsmål, er du uvitende i starten av helbredelsesprosessen. Du blir sterkere, og fornektelsen begynner å falme. Men mens du går videre, begynner alle følelsene du fornektet å stige til overflaten.

SINNE: Sinne er et nødvendig ledd i helbredelsesprosessen. Vær villig til å føle sinne, selv om det kan virke endeløst. Jo mer du virkelig føler det, jo mer vil den begynne å spre seg og jo mer vil du heles. Det er mange andre følelser under sinnet, og du vil komme til dem fort nok, men sinnet er følelsen vi er mest vant til å håndtere. Sannheten er at sinne har ingen grenser. Det kan strekke seg ikke bare til dine venner, men til leger, familien din, deg selv,din kjære som døde, og også til Gud. Mange kan spørre: «Hvor er Gud i dette? Under sinnet er smerten, din smerte. Det er naturlig å føle seg ensom og forlatt, og vi lever i et samfunn som frykter sinne. Sinnet er en styrke, og det kan være et ankerpunkt som gir midlertidig struktur til et stort tap. I starten føles sorgen som å være tapt på sjøen: uten forbindelse til noe eller noen. Deretter blir du sint på noen, kanskje en person som ikke lenger er hos deg, legen som kom med dommen, staten som ikke tilrettelegger for dine behov osv. Plutselig har du en struktur – – ditt sinne mot dem. Sinne blir som en bro over åpent hav, en forbindelse fra deg til dem. Det er noe å holde på, og en forbindelse laget av styrken på sinne føles bedre enn ingenring.Vi vet vanligvis mer om å undertrykke sinne enn å føle det. Sinne er bare en annen indikasjon på intensiteten av din kjærlighet.

FORHANDLINGER: Før et tap er man gjerne villig til å gjøre hva som helst bare din kjære vil bli spart. «Vær så snill Gud,» trygler man, «Jeg vil aldri bli sint på min kone igjen hvis du bare vil la henne leve.» Etter et tap, som når man får beskjed om at man ikke kan bære frem et barn, kan lønnsforhandlinger ta form av en midlertidig våpenhvile. «Hva om jeg bruker resten av mitt liv til å hjelpe andre. Da kan jeg våkne opp og innse at dette har vært en vond drøm? «Vi forsvinner bort i en labyrint av» Hvis bare … «eller» Hva hvis … «uttalelser. Vi vil ha livet tilbake slik det var før vi fikk våre drømmer knust eller opplevde et tap. Vi ønsker å gå tilbake i tid: finne ut av det tidligere, kunne jeg gjort noe annerledes, kunne jeg stoppet det? … hvis bare, hvis bare, hvis bare. Skyldfølelse går ofte hånd i hånd med forhandlingene.»Hvis bare» fører oss kun til å finne feil på oss selv og hva vi «tror» vi kunne ha gjort annerledes. Vi kan også forhandle med smertene. Vi vil gjøre alt for ikke å føle smerten av dette tapet. Vi forblir i fortiden og prøver å forhandle oss en vei ut av det vonde. Folk tenker ofte på disse fasene som langvarige og at de varer i uker eller måneder. De glemmer at disse stadiene er reaksjoner på følelser som kan vare i minutter eller timer ettersom vi kaster oss inn og ut av en følelse og deretter en annen. Vi går ikke inn og lar hver enkelt følelse bli liggende som om vi er ferdig med den. Vi kan føle en følelse, deretter en annen og så tilbake igjen til den første.

DEPRESJON: Etter forhandlingene, flytter vår oppmerksomhet seg inn i nåtiden. Tomme følelser presentere seg selv, og sorgen går inn i våre liv på et dypere nivå, dypere enn vi noen gang hadde trodd. Denne depressive fasen føles som om den vil vare evig. Det er viktig å forstå at denne depresjonen ikke er et tegn på psykisk sykdom. Det er en helt riktig respons på et stort tap. Vi trekker oss fra livet, forlatt i en tåke av intens tristhet, og noen lurer kanskje på om det er noen vits i å gå videre? Hvorfor forsøke i det hele tatt? Depresjon etter et tap er altfor ofte sett på som unaturlig: noe som må fikses og noe vi må kjapt komme oss ut av. Det første spørsmålet man må stille seg selv er om den situasjonen du er i faktisk er deprimerende. Tapet av en fremtid eller noe kjært er en veldig dyster situasjon, og depresjon er et normal og riktig svar. Å ikke oppleve depresjon etter at en av våre kjære dør ville feks være uvanlig. Når et tap er fullstendig bosatt i din sjel, og man erkjenner at slik er det, er det forståelig nok deprimerende. Hvis sorg er en prosess som leder til healing, så er depresjon et av de mange nødvendige skrittene på veien.

AKSEPT: Aksept blir ofte forvekslet med tanken om å at «alt er i orden» med hva som har skjedd. Dette er ikke tilfelle. De fleste mennesker vil ikke noen gang føle det OK eller i orden ved tapet av en kjær eller ved infertilitet. Denne fasen handler om å akseptere det faktum at vår drøm ikke kan gjennomføres, og erkjenne at denne nye virkeligheten er den permanente virkeligheten. Vi vil aldri synes at denne virkeligheten er i orden eller at den er OK, men til slutt vil  vi akseptere den. Vi lærer oss å leve med det. Det er den nye normen vi må lære å leve. Vi må prøve å leve nå i en verden der vår kjære mangler, eller hvor håpet for fremtiden er knust. Mange prøver å motstå denne nye normen, mange mennesker ønsker å opprettholde livet slik det var før vi fikk den tunge beskjeden. Med tiden, gjennom små doser av aksept, klarer vi til slutt å se at vi ikke kan opprettholde livet og drømmen slik den engang var. Det har for alltid endret seg og vi må omstille oss. Vi må lære å reorganisere roller, re-tildele dem til andre eller ta dem på oss selv. Å finne aksept kan være det å ha flere gode dager enn dårlige. Når vi begynner å leve igjen og nyte livet vårt, så skal man ikke ha dårlig samvittighet. Vi kan aldri erstatte det som har gått tapt, men vi kan lage nye forbindelser, nye meningsfulle relasjoner, se mot andre løsninger. I stedet for å fornekte våre følelser, lytter vi til våre behov; vi flytter, vi endre, vi vokser, vi utvikler oss. Vi kan begynne å nå ut til andre og bli involvert i deres liv. Vi investerer i våre vennskap og i vårt forhold til oss selv. Vi begynner å leve igjen, men vi kan ikke gjøre det før vi har gitt sorgen den tiden den trenger.