For mange kvinner med #MRKH  er den største sorgen å ikke kunne føde sine egne barn. Ofte blir vi møtt med kommentarer som “Det er bare å adoptere” “det er mange barn som trenger foreldre” “jorden er allerede overbefolket” “det finnes viktigere ting i livet enn å få barn” “å få barn er ingen menneskerett”.

For de kvinnene som ikke kan få egne barn, om det er pga MRKH, livmorkreft eller andre årsaker, oppleves det som et stort tap og mange føler seg ikke som en fullverdig kvinne pga dette.

Hvorfor føler vi det slik ? Og hvorfor har så mange glemt hvor viktig det er å kunne få barn? Hvorfor blir vi ikke tatt på alvor når vi sørger over infertilitet?

For å forstå hvorfor det oppleves som et stort tap og en dyp sorg må vi gå mange tusen år tilbake i tid. Strippe vekk alt som vi er omringet av i dag, Ipad, mobiler,tv,bil, karrièrer,hus,klær,butikker,fly,tog,buss ja rett og slett alt som ikke fantes da de første menneskene oppsto på vår jord.

For hva var kvinnens viktigste oppgave den gang? Å kunne få barn var den viktigste oppgaven en kvinne hadde, og oppdra barna, gi mat og klær til barna var hennes karrière, hva gjorde kvinnen dengang om de var infertile? Hvordan skulle stammen vokse og gro om kvinnen ikke fødte barn ? Fantes det i det hele tatt infertile kvinner eller menn i denne tiden?

Mennesker, som dyr, er laget for å kunne reprodusere seg selv, uten denne muligheten ville ikke liv eksistert.

Hvis du spør hvilket som helst menneske  i hvilket som helst land dette spørsmålet:

Hvordan ville verden sett ut hvis det ikke fantes kvinner?

Bortsett fra tullete svar som “mindre mas” og “mer penger på kontoen” så vil du fått det samme svaret :

TOM – Verden ville vært tom for mennesker. Det ville ikke eksistert ett eneste levende vesen uten kvinnen. Og heller ikke uten mannen. Begge kjønn er laget for å kunne formere seg i sammen.  Noe som også viser på et helt grunnleggende plan hvorfor begge kjønn er like viktige. Den ene kunne ikke eksistert uten den andre.

Evnen til å formere oss å få barn, er den viktigste og mest  betydningsfulle oppgaven mennesket noen gang har hatt.

Å få barn ligger i roten av vår natur,  når vi da mister denne evnen så gjør det noe med oss, og det vekker sterke emosjonelle reaksjoner i oss.
Ur instinktet vårt er formet til å ta det som den største selvfølge at vi en dag skal ha egne barn.  Dette instinktet ligger så dypt i oss at det ville vært rart om ikke vi opplevde en stor sorg ved å ikke ha denne evnen. Sex er noe vi i utgangspunktet ble laget til å gjøre for å kunne formere oss.  Men det å få barn er noe vi tenker på lenge før vi vet hvordan barn lages.  Pikebarn er ganske små når de begynner å leke mamma for dukkene sine. Piker som putter puter under genseren og leker at de er gravide .For de fleste barn har fått med seg tidlig i livet at de engang lå inni mammas mage. For mange oppleves det som meningen med livet å få barn. Allerede som barn tenker vi på å få barn. Dyr har også dette instinktet, å bli født er like naturlig og viktig som å dø. Dette er livets grunnleggende syklus.

I år 2014 har vi selvfølgelig alternativer som ikke eksisterte i den tiden. Vi kan adoptere om man blir godkjent som foreldre og har pengene til å “kjøpe” barnet. Man kan benytte surrogat, ihvertfall dem som bor i land hvor dette er lov og som har pengene til å dekke alle utgiftene som følger med. Vi kan lære oss å leve uten barn, og ja, det er dessverre alt for mange barn som også trenger foreldre.

Men ingen av disse alternativene kan likevel døyve sorgen over å ikke selv kunne bære frem sitt eget barn.  Misforstå meg rett, vi er selvsagt glad for at vi har en mulighet og et håp, men det kan for mange ta lang tid å se mulighetene og håpet, og for mange blir det bare med drømmen fordi man ikke har mulighet til å benytte mulighetene.

Er det noe vi trenger så er det forståelse på nettopp dette. Vi trenger forståelse for sorgen vi går igjennom, forståelse for den belastningen det oppleves som. Forståelse for hvor grunnleggende  og viktig det oppleves for de fleste kvinner å kunne få egne barn. Først når forståelsen er gitt kan vi forsiktig begynne med å  hjelpe disse kvinnene til å se mulighetene som likevel finnes. Til å bearbeide sorgen.  Også samfunnet må vise forståelse og forsøke å  hjelpe og støtte disse kvinnene med å finne veien videre.

Mange infertile vil veldig gjerne adoptere, og vil elske barnet like høyt som om det var deres eget DNA. Men mange blir hindret av økonomi eller for lang ventetid. Mange barn trenger foreldre, og mange mennesker ønsker å bli foreldre.  Hvorfor ikke gi disse muligheten på en god, trygg  og raskere måte uten at det skal koste annet enn litt tid og mye kjærlighet? Noen venter så lenge som 8 år fra de går i gang med adopsjonsprosessen og til de faktisk får et barn. Hvor mange barn vokser opp i mellomtiden på barnehjem uten å få foreldre før de er blitt nesten voksen selv?  Det er heller ikke alle som oppdager at de er infertile før de er blitt for gamle til å gå i gang med adopsjonsprosessen.

Hvorfor  kan ikke kvinner få lov til å låne andre kvinners livmor, om de selv ønsker å låne denne bort? Er det noen som kan forstå en infertil kvinne så er det de kvinnene som selv har fått oppleve gleden ved å være mor. Mange av disse ønsker å kunne hjelpe andre kvinner med å få barn, hvorfor kan de ikke få lov til å hjelpe ? Hvorfor er Surrogati forbudt om det kan gjøres på en ryddig måte med to individer som er fult ut i stand til å ta egne avgjørelser?

Mum see her baby for the first time – mum by surrogaty

Og hvorfor gir man infertile skyldfølelse over å ønske egne biologiske barn, ved å nevne alle barna som trenger foreldre ? Er det kun de infertile som skal føle ansvar overfor disse barna?

Å få barn er kanskje ingen menneskerett, men det er en absolutt nødvendighet for at mennesket skal fortsette å eksistere.

Og selv om verden har endret seg til det ugjenkjennelige siden det første mennesket, så er menneskets ur instinkter fremdels de samme.

Avslutter med denne flotte videoen fra Finland !