Mange jenter, ikke bare i Norge, men verden over som lever med MRKH kvier seg for å være åpne om syndromet overfor familie og venner.  Selv har jeg aldri hatt noe problem med å fortelle at jeg har syndromet i situasjoner hvor det har passet seg (eks spørsmål om man har bind/tampong, spørsmål om barn etc). For meg har det aldri vært noe tema og ikke å være åpen om det. Det er jo ikke min feil at jeg er født slik og dermed har jeg heller aldri tenkt tanken at jeg skal bli dømt for det, men vi er alle forskjellige med forskjellige bakgrunner og derfor både tenker, handler og føler vi ulikt.

Jeg har aldri opplevd å få negative kommentarer når jeg har fortalt om det, jeg er heller blitt møtt med nysgjerrighet, spørsmål og sympati og mennesker som ønsker å forstå og lære mer om syndromet.

På den andre siden har jeg aldri opplevd å bli helt forstått hvordan det faktisk er å leve med syndromet, ikke før jeg begynte å prate med andre jenter som selv er rammet. For det er jo slik at det følger med mange tunge tanker og negative følelser som ikke alltid er så lett å dele med de som ikke helt forstår, men som likevel viser omsorg.  Kun de jentene som selv har MRKH kan forstå det 100 %.  Men dette gjelder ofte for mange ting i livet, kun de som selv har erfart det samme kan 100 % forstå hvordan det oppleves. Derfor er det ekstra godt å kunne prate med likesinnede,men har man enda ikke truffet noe er det likevel viktig å prate med noen.

Jeg forstår at det er vanskelig å prate om, jeg forstår redselen for å åpne seg om noe som er så privat og intimt, spesielt når man er ung. Jeg forstår at det kan oppleves traumatisk og at man ikke ønsker at andre skal vite.

Men jeg har et håp om at disse jentene skal tørre, tørre og være seg selv og tørre å åpne seg. For jeg vet at det for de aller fleste vil være en lettelse og kunne være åpen med vennene sine og jeg vet at de aller fleste ikke vil bli dømt eller møtt med negative kommentarer.

Noen ganger må vi sette oss selv i andres sko, hvis du ikke hadde MRKH, og en av dine venninner fortalte at de hadde dette, hvordan ville du reagert? Ville du ledd av dem? Dømt dem? Kommet med negative bemerkninger? Eller ville du lyttet, stilt spørsmål og vist forståelse og sympati? Eller er det nettopp dette mange frykter? Å bli sårbare og bli sett på som annerledes, som hun det er synd på? Er man redd for å bli satt i en bås? Eller vil man bare fortrenge det lengst mulig og ikke prate om det i det hele tatt? Er man redd for å gjøre seg selv sårbar ved å være åpen om det?

Hva er din erfaring?
Har du vært åpen om syndromet og opplevde du det som positivt eller negativt?

Hvis du ikke ønsker å være åpen om dette, hva hindrer deg og skremmer deg fra å være åpen?

(Husk at på denne bloggen kan man kommentere helt anonymt)